VIF - Vålerenga Idrettsforening

Annerledeslandet Norge. Landet som står utenfor. Og i annerledeslandet finnes annerledesklubben Vålerenga. Som, på tross av at folk flest etter sigende ser på ishockey som en neandertalerpreget bakgårdsidrett, skal ut og krysse sabler med noen av de ypperste klubbene på kontinentet. Ergo står Norge utenfor, men Vålerenga innenfor - i European Trophy.

I en artikkelserie skal vi fokusere på hva i all verden som møter Vålerenga i European Trophy-turneringen, og ikke minst hvem våre motstandere er. Men først begynner vi med oss selv. Hvordan i all verden klarte Vålerenga fra utenforlandet å snuble innenfor det gode selskap - og hva har Vålerenga å tilby egne supportere så vel som våre motstandere?

For det er jo smått uvirkelig. Vålerenga har altså virkelig smøget seg inn blant mange av de store klubbene i Europa. Greit, man kan argumentere med at mange mangler også, bla. er det vel "et par" klubber i eksempelvis Russland og Tsjekkia som antas å ha visse kvaliteter og meritter, men det er ikke akkurat noe svakt felt - som man sier i syklingens verden - Vålerenga starter i. Her ligger det selvfølgelig masse god mat for konspirasjons- og bestikkelsesteorier.

Kjør på!

Nå når sommeren endelig har kommet, i det minste på visitt, her langt inne i skauen noen få mil nord for Oslo virker det smått surrealistisk å skulle henge seg opp i aktiviteter som har is som en viktig faktor i seg. På tross av at det faktisk var -1.8 grader her en grytidlig morgen nøyaktig midt i juni var det nesten så jeg måtte finne frem raggsokker og sette meg med bena i fryseren for å virkelig komme i modus - for på tross av den nevnte morgen er det faktisk fint mulig å svirre rundt i bare trusa på verandaen klokka halv seks om morgenen.

Vålerenga har havnet i dette selskapet ikke fordi menn i hatt, mørke frakker og med kofferter fulle av penger har avhendet dem i dunkle smug nattestid. Tvert om. Vålerenga ble invitert, akkurat som man i fjor ble invitert til Nordic Trophy. Bakgrunnen er todelt.

For det første er Vålerenga, ja nettopp Vålerenga. Andre lag i Norge er oppe å sniffer på tronen til tider, men Vålerengas posisjon i Norge er uoverkommelig. Faktisk både på europeisk og globalt plan.

Men like viktig er den posisjonen Norge etter hvert har tilstrebet seg internasjonalt. Vi er i toppdivisjonen på U18-, U20- og A-nivå. Det er ikke så mye ståhei rundt det her hjemme på berget, men internasjonalt legges det merke til. Og glem ikke at vi pr. dags dato aldri har eksportert så mange spillere til de mest prestisjefyldte ligaene på kloden som nå.

Og ja - og det kommer vi tilbake til i senere artikler når vi ser på motstanderne i European Trophy - hvis vi måler norsk ishockey opp mot Norge på generell basis, så er ishockey en slags bakgårdsidrett. Men måler vi oss opp mot mange andre i andre land så er faktisk ikke ting så ille.

La gå at Jordal Amfi i norsk målestokk for lengst burde vært lagt øde og en ny arena sett dagens lys. Det er en fuktig drøm mange av oss har - på tross av alle følelser, gleder og sorger som sitter fast i sinnet. Men i europeisk målestokk så er faktisk Jordal Amfi langt på vei i det øvre sjiktet av arenaer. Dette takket være innsats og vilje til endring fra så vel Idrettsetaten som klubben selv. Alt har ikke latt seg ordne, men det meste. Vi kan kritisere Jordal Amfi så mye vi vil, men frem til vi for første gang går inn i vår nye arena - uansett hvor den måtte befinne seg - skal vi være [ sensurert ] glad for hva vi faktisk har.

Men uansett, fakta er at European Trophy er en forsesongs-, eller pre-season på godt norsk, turnering - og den er finansiert og eid av noen av de finske og svenske deltakerklubbene. Ok, det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. Det er selvfølgelig sponsorer og samarbeidspartnere med på laget, men det viktigste er altså at klubbene selv eier og er ansvarlige. De former til det fulle sitt eget produkt. Hvordan eiersitsen og utviklingen av European Trophy vil bli i årene som kommer er ikke opplest og vedtatt, men at det er kommet for å bli er det ingen tvil om.

Globalt, regionale og nasjonale forbund har selvfølgelig større eller mindre grader av kvalitet og fordeler over og med seg, men utover at turneringen bruker IIHFs (International Ice Hockey Federation) kampreglement for gjennomføring er det altså ingen koblinger.

At ikke klamme, sentralstyrte hender med tidvis feilslåtte breddefokuserte ideer skal blande seg inn i det meste gjør også at oppsettet av kamper følger fornuft - og ikke minst en økonomisk fornuft. Kampoppsettet er nemlig sydd sammen slik at de respektive lag legger ut på noen dagers reise, hvor ruten er lagt opp slik at kostnaden for hver bortekamp deles med minst en annen bortekamp.

Eksempelvis har Vålerenga to bortekamper to på rad i Finland (20. og 21. august) mot henholdsvis Jokerit og Helsingfors, og da i samme arena.

Så er selvfølgelig også spørsmålet om Vålerenga har noe kvalitetsmessig sportslig i dette selskapet å gjøre? Svaret er objektivt sett et ubetinget ja.

Ja?

Folk har siden Stavangerne fortjent snappet Haralds krus over til Oljebyen - utvilsomt utelukkende med u-hjelp fra murer-ikonet Petter Thoresen, og tung økonomisk doping Vålerenga-style fra Tore Christensen - spekulert vidt, bredt, høyt og lavt om at stallen til Vålerenga er desimert til et "øvre sjikt eldre junior"-lag. Dette på tross av at avgangene fra Vålerenga ikke akkurat har vært mange der det svir mest.

At eksempelvis Tommy Lund tar turen hjem til Lørenskog er så langt fra dramatisk som det kan få blitt, tilbake i Oslo er fortsatt mannen som kan gå på vann, gjøre vann til vin og kurere spedalske; Patrick DesRochers. Og at back-helten Brede Frettem Csiszar skal over til söta bror for å lage hakk i såvel is som motstandere der må man bare se i samme setting som for Atle Olsen i sin tid; personlig utvikling for så å returnere til Vålerenga og høste gull, gull, litt glitter og mere gull.

Men det kanskje viktigste poenget til at Vålerenga har noe å stille opp med er de andre lagene. Nå tenker man kanskje at det er en merkelig påstand, men tygg litt på det...

De andre lagene i European Trophy er i akkurat samme situasjon som Vålerenga, altså pre-season med spillere inn, ut og i opptrening.

Ingen klubber som stiller i European Trophy har tropper som er på topp. For eksempel har klubbene mulighet til å ta inn spillere i troppen på prøve, altså try-out, hvilket mange av klubbene nok kommer til å gjøre. Garantert også Vålerenga. Som nevnt er det kun selve kampavviklingen som følger IIHFs regler, hvem som er spilleberettiget for en gitt klubb avgjøres kun av om klubben har forsikring for spilleren(e) eller ikke.

Og som om ikke try-out prinsippet var nok, hva hindrer Vålerenga (og spillerne) fra å tegne/forlenge kontrakter som gjelder for European Trophy-turneringen og hvor intensjonen er å forhandle ny kontrakt etter at turneringen er ferdig? Det kan være spillere som man er usikker på om holder mål for Vålerengas del, eller det kan være spillere som har lyst til å prøve seg i utlandet og dermed bruker European Trophy som et utstillingsvindu. Ingen navn nevnt, ta en Trond Viggo og "tenk sjæl".

Vålerenga, som et av de antatt svakere lag i selskapet, har også fått en større andel hjemmekamper. Dette er denne turneringens innslag av sosialisme. Å avskrive hjemmebane-fordelen vil automatisk føre til stempelet som gal manns tanker. Basta!

Og så er det Vålerenga selv da... Vålerenga mot Vålerenga. Den største kampen av dem alle. Alltid til enhver tid.

Min kjepphest har i alle år vært at Vålerengas største fiende er Vålerenga selv. Det er ingen som kan gjøre seg så god eller så dårlig som Vålerenga selv. Det er Vålerengas forbannelse.

Ta, hvis du orker, en titt på resultatene de siste 30 årene. Som en gjennomgående regel, det være seg i hjemlig serie eller i deltakelse i ymse europabaserte events, hever Vålerenga seg i takt med motstanden på andre siden av isen. Vålerenga sliter mot skrotlag og storspiller mot hysterisk motstand. Hvem kan glemme 6-3 tapet for Lørenskog i Lørenskoghallen den gang Arne Billkvam trente dem nedpå 90-tallet?

Vålerenga motbeviser hva den greske filosofen Heraklit den dunkle preket for 2500 år siden, han mente at ingenting er konstant, at alt er i stadig forandring.

HA!

Ja, Vålerenga oppfyller dette i mikroperspektiv. Vålerenga kan tape mot alt, selv det dårligste av det dårlige. Eller vinne mot alt. Men i makroperspektiv gjør Vålerenga Heraklit til skamme; Vålerenga er alltid i toppen.

Det mest bekymringsverdige innenfor European Trophy er den ydmykheten som tydeligvis råder i visse kroker av Jordal Amfi. En ydmykhet jeg personlig kunne klart meg uten.

For hvor i all verden er staken i å avtale treningskamp mot hobbylaget Frisk Asker midt under finalespillet i European Trophy?

Stake karer, stake!

I neste artikkel, som plutselig dukker opp, begynner vi å dissekere motstanderne i European Trophy - og kanskje kan det hende vi kommer med noen (u)kvalifiserte reisetips til bortekampene.

For Vålerenga Ishockey,

Ben Dover