Historie

Vålerenga Ishockeyklubb

Vålerenga har en unik posisjon i norsk ishockey. I over 50 år har klubben dominert fullstendig i kampen om mestertittelen. Det kommer klart frem av historiebøkene.

Fra Vålerengas gjennombrudd i 1960 og fram til 2012 har Oslos stolthet på idrettsarenaen sikret seg Norgesmesterskapet 26 ganger. Vålerengas ishockeyhistorie strekker seg tilbake til 40-tallet. Klubben deltok i NM for junior første gang i 1947, og brukte 10 sesonger på å etablere seg i toppen.

Vålerengens Idrettsforening ble stiftet allerede i 1913 og har gjennom hele sin gullkantede historie vært en av Norges fremste idrettsklubber. VIF har i alle år vært kjent som en storhet både på fotball- og på ishockeybanen. I fotballsammenheng har klubben fire seriemesterskap og fem NM-gull å vise til.

I 1956 var det så klart for den første mestertittelen: Vålerengens IF vant NM for junior og gjentok bedriften 5 sesonger på rad. Dynastiet VIF var etablert. Et dynasti som kom til å dominere norsk ishockey fullstendig på 60-tallet.

Krumtappen i det nye mesterlaget var kaptein Tor «Jern-Gustav» Gundersen som også ble Vålerengas første vinner av «Gullpucken», norsk ishockeys høyeste utmerke.

Vålerengas naboklubb Gamlebyen (GIF) dominerte norsk ishockey på 50-tallet. 6 NM-titler var fasit for Gamlebyen før Vål´enga satte en stopper for GIF-epoken med sin første kongepokal i 1960.

Andre VIF-legender som var med å innlede klubbens første gullalder var Einar Bruno Larsen, Leif Eriksen og Terje «Henger´n» Hellerud. At de samme tre var med også da VIF tok sitt første Norgesmesterskap i fotball 5 år seinere, forteller det meste om hvilke utrolige talenter Vålerenga var i besittelse av.

I 1965 innledet Vål´enga sin utrolige rekke med 7 strake Norgesmesterskap fram til 1971. Sentrale figurer i laget som radet opp både NM-titler og seriemesterskap var velkjente VIF-helter som Arne «Mikkel» Mikkelsen, Steinar «Bjølle» Bjølbak og Roy «Sleiper´n» Jansen. VIF-dynastiet fra 60-tallet feiret sin siste store triumf i 1973 med klubbens 11.kongepokal. Etter det fulgte 10 magre år med generasjonsskifte i VIF.

Da 80-tallet ble innledet var dog en ny generasjon VIF-talenter blitt voksne. Jim Marthinsen, Roy Johansen, «Totto» Eikeland, Bjørn Kolsrud, Arne Billkvam og Jon Magne Karlstad var de nye stjernene på laget som innledet enda en gullalder for Vål’enga – en gullalder som falt sammen med norsk ishockeys definitive gjennombrudd som en av landets største publikumsidretter. Før 80-tallet var omme hadde Vål´enga lagt på til 15 kongepokaler. Best huskes kanskje jubelsesongen 1981/82 da VIF vant sin 12. kongepokal etter 10 magre år. Blant profilene den gang var den finske superstjernen Ilkka Kaarna (som fortsatt har klubbrekorden med sin 60 mål i 81/82) og Geir Myhre, som vant Gullpucken samme sesong. Espen «Shampo» Knutsen, som spiller. Det viste seg å være starten på enda et VIF-dynasti. Med egne profiler som Morten Ask, Kenneth Larsen, Ricky Nygaard, samt svenske publikumsfavoritter som Brummer, Englund og Gällstedt gikk Enga inn et nytt årtusen med NM-tittel nr. 20 og 21. I 2001-2002 begynner Vålerenga nok en snuoperasjon, denne gang for å fornorske spillerstallen. At Vålerenga virkelig er kraftsenteret I norsk ishockey kommer også til uttrykk ved at klubben gjør praktisk talt rent bord når det gjelder seriemesterskap.

Så mye edelt metall vinner Vålerenga Hockey at en trillebår måtte taes i bruk for å frakte alle gullmedaljene inn på Amfi’n etter serieavslutningen. Vålerengas A-lag, eldre juniorlag og yngre juniorlag vant alle sine respektive serier, samt klubbens damelag som i kjent stil tok hjem nok en kongepokal. Akkurat det ble en skikkelig høytidsstund på Jordal Amfi, der alle tilstedeværende fikk synlig bevis på at det gror – og dèt godt – i Vålerenga. Jubileumsåret 2003 vil for alltid bli stående med gullskrift i Vålerengas ishockeyhistorie. Ikke bare fordi det er stas å feire 90 år, men enda mer fordi hockeygutta benyttet anledningen til å demonstrere sin overlegenhet med en parademarsj vi sjelden eller aldri har opplevd maken til. Mange ante at denne sesongen ville bli noe aldeles spesielt allerede høsten 2002. Spillerstallen ble kraftig styrket med norske landslagsspillere hentet hjem fra svenske klubber, egne juniorer fra de ferske dobbeltmesterne som fikk sjansen på A-laget og en potensiell poengkonge i den svenske skarpskytteren Joakim Backlund. Og som om ikke det var nok gjorde gamle helter som Marius Rath og Øystein Olsen comeback etter et par hvileår.

At klubbens 24. seriemesterskap ville bli en realitet skjønte de fleste allerede ved juletider. Trass i den voldsomme seriedominansen var det likevel stor spenning knyttet til sluttspillet om kongepokalen.

Den ble en klassiker fordi Vålerenga markerte klubbens 90-års jubileum med en maktdemonstrasjon av de virkelig sjeldne. Fire strake seire var oppskriften fra trener Petter Thoresen, inkludert en feiende flott kamp tre på Jordal hvor bønda ble sendt hjem til Hedmark med 0-7 i kofferten.

Med veteraner som Vegar Barlie, Øystein Olsen og Marius Rath i lekehumør, og med en Bjørge Josefsen som rett og slett stengte buret kunne gutta praktisk talt defilere hjem den 22. bøtta i vår anerike hockeyhistorie. Den eneste gamle vanen som ble vendt var tradisjonen med å vinne pokalen på Jordal. For første gang i historien vant Vålerenga en kongepokal utenfor Oslo, ettersom den fjerde og siste kampen ble spilt i Hamar OL-amfi.

2004-05 sesongen sitter ennå friskt i minne. Det var sesongen hvor NHL ble rammet av lockout og hvor hundrevis av av transatlantiske proffer dro til Europa for å spille hockey. For Vålerengas tid kom forsterkningene sent, men godt. Laget vårt lå på nedre halvdel av tabellen nesten hele høsten, før overgangsvinduet gikk mot stengetid i desember. Men i løpet av julemåneden falt brikkene på plass én etter èn. Hjemvendte Anders Myrvold og Morten Ask fikk selskap av Chris Mason (Nashville), Scott Hartnell (Nashville) og Travis Brigley (Colorado), mens Vladimir Machulda sluttet seg til troppen fra finsk liga. Med disse kanonene på plass kapret Vålerenga først sitt 25. Seriemesterskap, før den 23. NM-tittelen kom i havn etter en svært så underholdende finaleserie mot TIK.

Foran sesongen 2006/07 fikk Espen ”Shampo” Knutsen hovedansvaret som trener for A-laget, og med Sven Arild Olsen som ny assistent børstet han støvet av en annen kjenning fra tidlig 90-tall, da de sammen spilte under Geir Myhres ledelse. Spillerstallen var nok en gang den ”norskeste” i UPC-ligaen, inkludert et imponerende antall egne unggutter. Årsaken var åpenbar i det syv klassespillere var borte fra fjorårets gull-lag, deriblant Bård Sørlie som dessverre ble tvunget til å legge opp p.g.a skade.

På utlendingsfronten kunne vi skilte med en uhyre sterk trio med nykommere, bestående av keeperen Björn Bjurling fra Djurgården, centeren David Nystrøm fra Södertälje og backen Christian Chartier med bakgrunn fra farmerlaget til Toronto Maple Leafs. Sesongen skulle da også bli en jubelsesong av de sjeldne som til syvende og sist ble kronet med bøtte nr. 25 etter 4-1 i kamper over erkerivalene fra Storhamar i NM-finalene.

Om 06/07 ble en paradesesong for Engas hockeygutter, så ventet en brå nedtur året etter. Stammen i laget var riktignok den samme solide som i de foregående årene, men for èn gangs skyld presterte lagledelsen å bomme grovt i signeringen av utenlandske forsterkninger.

Verken keeperen Scott Stirling, backen Kevin Bolibruck eller centeren Evan Cheverie hadde det lille ekstra som trengs for å heve laget, og det hele endte med et skuffende seriesølv og tap i semifinalene i NM. Og historien fortsetter…